🚀 go-pugleaf

         
         Del 10 i serien om norske tabber i aattiaara:
         
                             Den norske presse
         
         I gamle dager gikk profetene om kring i sekk og aske, i
         dag er de medlemmer av Norsk Redaktoerforening og faar
         en halv million i aaret for aa skrive daarlige ledere
         som oppfordrer til maatehold.
         
         80-aarene har en lang rekke eksempler paa at det faktisk
         er ganske enkelt aa bli profet i egen by. Her er noen av
         de beste:
         
         Morgenavisen i Bergen brakte en loerdag en liten melding
         i ramme nederst paa foerste side: "Husk aa betale
         abonnementet, ellers stopper avisen." Redaktoeren var
         ikke en mann som for med tomme trusler. Allerede
         onsdagen etter gikk avisen inn.
         
         Like klartseenede var kanskje ikke redaktoer Leif
         Sirevaag i Sandnesposten, som den 2. mai skrev paa
         lederplass: "Sandnespostens opplag er i dag naermere
         7800 aviser, langt over det budsjetterte. Den sterke
         veksten har i loepet av kort tid gjort avisen til et
         salgkraftig organ. Med dette som utgangspunkt, og ikk
         eminst med den positive mottakelse vi har faatt i
         lokalmiljoet, er vi overbevist om at Sandnesposten har
         livets rett."
         
         Den 3. mai gikk Sandnesposten konkurs.
         
         Stort mer klarsynt var heller ikke avisen Vestkystens
         redaktoer, Kjartan Roedland. Stavangeravisen
         Vestkysten var saa hip og postmoderne at journalistene
         ikke fikk utlevert pressekortet foer de kunne stave
         Chateau Lafite Rothchild 1958 uten aa se paa etiketten.
         Naa stemte ikke alltid det bildet som Vestkysten tegnet
         av siddisene. Ifoelge avisen gjorde de ikke stort annet
         enn aa spille roulette og baccara paa Kafe Kloever, hvis
         de ikke stroek med Porchen soerover langs jaerstrendene
         for aa finne et aapent galleri hvor de kunne lese Le
         Monde over en cappuchino eller to. 
         
         Naaja, den 23. november 1987 var Kjartan Roedland klar
         til aa oppsummere Vestkystens situasjon: "Tre klare
         suksesser har Vestkysten hatt: Abonnementstilgangen,
         fulldistribusjon med til sammen 350 reklamesider paa
         fire uker, og soendagsavisen... Opplaget skal opp i
         15.000 i loepet av ett aar. Det var maalsettingen, og
         den ser ut til aa holde."
         Fire timer etter at dette optimistiske budskap naadde
         leserne, ble Vestkysten slaatt konkurs.
         
         Roedlands medredaktoer, Arvid Weber Skjaerpe, sa senere
         til Aftenposten at en redaktoer ikke boer sitte for
         lenge i sjefsstolen. Selv satt han i to maaneder.
         
         Litt lenger satt Audun Tjomsland paa sjefsredaktoerplass
         i Sandefjordes Blad. Men da han paa lederplass skrev at
         "Norsk hvalfangst boer opphoere", var de fleste klar
         over de var vitne til en av de modigste oppsigelser i
         norsk presse. Etter aa ha blitt harpunert og grundig
         flenset av Kosmos, som eide Sandefjords blad, hoppet
         Tjomsland over bord et halvt aar senere, og ble plukket
         opp av et redningsfly fra Braathens SAFE som trengte en
         informasjonsdirektoer.
         
         I mindre kondisjonerte stroek av landet var pressen mer
         opptatt av aa dekke den rystende sosiale noed bak
         velferdsstatens fasade. Fremst i kampen sto VG, med en
         omsorg for de elendige som maatte smelte selv et
         sosionom-hjerte. I januar 1987 brukte avisen tre
         loerdagssider paa historien om en mor som ville
         prostituere seg for aa gi sine barn "et fullverdig liv",
         men som i siste liten fant ut at det var like effektivt
         (og nesten like moralsk hoeyverdig) aa staa fram i VG i
         stedet.
         Noeden som paa naere nippet drev tobarnsmoren til aa
         selge sin kropp til hoeystbydende, var fullt paa hoeyde
         med det beste i utlandet. Med 9500 kroner netto utbetalt
         i maaneden, var det saa vidt hun hadde raad til bil,
         telefon og skattefri banksparing, meldte VG. Historien
         skal, etter hvert som den ble kjent, ha medfoert en
         spontan kronerulling blant slumbarna i Manila til
         inntekt for den ulykkelige mor.
         
         Aftenpostens Lilleba Brynhildsen Loeberg ga i 1986 et
         godt eksempel paa hvilket press journalister stundom kan
         bli utsatt for:
         "Det ikke mulig aa si nei takk til en Cartier-innbydelse
         til aa se prinsen av Wales spille polo i Windsor-parken,
         heller ikke til en avslappende weekend i et herskapshus
         ved parken foer mote-maratonet begynner i Paris."
         
         Menn vil vel vaere enige med meg i at dette er noe godt
         kvinnfolktoev. Innbydelser fra Cartier til polo-spill i
         Windsor-parken sier vi da nei takk til dagstoett,
         spesielt hvis den klumsete prinsen av Wales skal delta.
         
         En annen av pressens gentlewomen, Nina Bugge Oeyen,
         forkynte i februar 1982 beundringsverdig at "mitt
         privatliv tilhoerer bare meg." Et klart og greot
         standpunkt, som bare blir oerlite svekket av at det var
         i Se og Hoer det stod.
         Senere stod hun fran i Allers og fortalte aapent om sin
         skillsmisse fra sin mann roald, deretter lot hun seg
         brette ut iver to sider i Se og Hoer sammen sin nye venn
         Thorsteing, hvorav minst fire av bildene viste paret i
         hete omfavnelser, foer hun lot seg intervjue av Norsk
         Ukeblad om sin gjenforening med Roald.
         Kanskje det hun egentlig mente aa si at hennes privatliv
         tilhoerte henne, samt alle som var villige til aa betale
         17 kroner for aa lese om det.
         
         Saa over til Marienlyst. En riktig oppriktig vurdering
         av hva de gjoer der oppe, ga produsent Sigurd Loeland i
         1981 til Arbeiderbladet:
         "Aa lage dagsrevyen er som aa bygge Babels taarn hver
         dag". 
         En velvalgt metafor. Som kjent endte den omfattende
         entreprisen i Babel med at ingen skjoente hva som ble
         sagt.
         
         Otto Nes skal ogsaa huskes, foerst og fremst for sin
         forsokring om at serien "Nikkerne" var innenfor grensene
         for hva NRK kunne sende, et synspunkt han holdt fast paa
         helt til Bjarmar Gjerde noen timer senere sa det stikk
         motsatte.
         
         Problemet i NRK er at de saa altfor ofte legger lista
         for hoeyt. Flaks at det da finnes unntak. Som for
         eksempel fjernsyns-sportens leder, Rolf Rustad, som i
         1984 overfor Bergens Tidende karakteriserte
         sportskommentarene i fjernsynet:
         "Generelt kan jeg si at de vi har er fullt paa hoeyde
         med kommentatorene i de landene vi finner det mest
         hensiktsmessig aa sammenlikne oss med."
         Sannsynligvis har det vaert mest hensiktsmessig for
         sportsavdelingen aa sammenlikne seg med Djibouti,
         Ekvatorial-Guinea, Abu Dhabi og Burkina Faso.
         
         Midt i oktober meldte NTB fra Moskva: "En sovjetisk
         forsker har naa paanytt observert et mystisk vesen i det
         nordlige Sibir. Den avskyelige skikkelsen var 2,5 meter
         hoey, svaert haarete og utstoette fryktelige skrik,
         melder sovjetisk TV."
         Selv om det er vondt aa maatte ta oppdagergleden bort
         fra russerne, boer man ikke vaere for sikker paa ar
         dette er en avskyelig snoemann. Den kan ha vaert Hans
         Wilhelm Steinfeld paa reportasjetur.
         
         Steinfelds lynne er ellers noe russerbe kjenner. Etter
         et av hans vanlige utbrudd, tilsvarende 4,9 paa Richters
         skala, innhentet VG foelgende kommenta fra en ansatt ved
         Sovjets ambassade i Oslo:
         "Steinfeld er absolutt alltid sint. En helt typisk
         bergenser."
         
         Det var da Steinfeld ble sluppet inn i Sovjet til sin
         andre periode som korrespondent at det gikk opp for de
         vestlige regjeringer hvor langt man var kommet med
         glasnost og perestroika.